Et åpent landskap

Tekst: Mikkel Vetaas, februar 2018   | Foto: Pernille Sommer

Marie Storaas utforsker tvetydige landskap som strekker seg mot det utopiske så vel som det konkrete og håndfaste. Teknikken blander betong, olje og pigment, og har paralleller med fresko. Hun sier det skal mye til for at hun selger verket sitt for noe annet enn penger, samtidig som hun tror hun lett kan la seg sjarmere av andre tilbud.

Jeg tenkte vi bare kunne prate litt sammen først, men jeg setter på båndopptakeren i tilfellet du sier noe kjempe-smart.

Vi glemmer at den fins. Ja, bra. Hva er dette her egentlig?

Vel, jeg har noen spørsmål. Noen av dem er ganske konkrete. Vi kan godt begynne med dem. Hvordan havnet du i dette prosjektet? Som kunstner i Post Capitalistic Auction.

Det har jo blitt mye større dette prosjektet enn da vi først snakket sammen. Men det er jo bra. Det skal jo være en ordentlig auksjon. På en kunstnerisk måte. Men jeg vet jo ikke helt hvilke kritiske spørsmål dette prosjektet stiller til auksjonen, eller til kunstverdenen.

En slags kapitalisme-kritikk? Hvor du også kan tilby tjenester? Status? Muligheter?

Joda. Men noe av det som går igjen i historien, ta for eksempel dette med status, er jo også at kunstnere som ikke kan betale husleien sier: Jeg har ikke penger, men du kan få et bilde, eller… Hvor kunsten da blir nedpriset, igjen.

Fakta:
Marie Storaas
Født: 1981, Bergen
Bor og arbeider i Bergen

Auksjonerer bort: 

«Uten tittel»
År: 2018
Teknikk: Olje, pigmenter og betong på lerret
Opplag: Unik / 1
Størrelse: 82,5  x 172 cm 

Blir den det? Nedpriset?

Kunst er gjerne sinnsykt dyrt, men så er det jo også enormt mye gratisarbeid. Som kunstnere gjør. To prosent av de som går ut fra kunsthøgskolen kan leve av kunst. Så det sier jo litt.

Med det i bakhånd. Hvorfor sa du ja til å bli med på dette prosjektet?

Jeg skulle jo egentlig ønske jeg hadde et tydelig svar på det. For jeg lurer jo fortsatt på hva de vil med prosjektet. Men jeg tenker jo at det er viktig å «prøve» kunsten. Og det er jo fint at de som ellers er ekskludert fra det å kunne kjøpe kunst, nå kan få en mulighet. For det er jo det som er så irriterende, at kunst er så dyrt, og derfor så lite tilgjengelig. Så det setter jo i gang en diskusjon. Den diskusjonen vi har her nå.

Og hvem ender opp med din kunst?

Nei, det er jo de som har penger til å kjøpe den. (ler)

Ja, for du er jo ærlig på at du trenger penger.  

Ja, for det er jo helt sant. Men samtidig…. Det må være et sinnsykt bra tilbud hvis jeg ikke skal selge for penger. Jeg trenger å fø mine tre barn. Jeg trenger jo penger for å ha mulighet til å holde på med dette. Men jeg kan lett la meg sjarmere av et eller annet. Fordi jeg ønsker at akkurat den personen skal ha bildet.

Lek litt med den tanken. Fantaser litt. Hva kunne et sånt tilbud være?

Si det. En tjeneste… Lære min sønn å spille gitar for eksempel. Ekstra matte-timer. En kjempekul spillejobb som DJ, som kunne generert mer arbeid. Utstillingsplass på en godt eksponert arena. Eller man unner en person det, fordi han eller hun har en forståelse, sier de sinnsykt rette tingene. På en veldig troverdig måte. Har du lyst på en kopp te?

Ja takk.

Marie henter en ekstra tekopp og kommer tilbake.

Hva er det som driver deg? Kunstnerskapet ditt?

Det å kunne holde på med det er ekstremt viktig. Og å kunne leve av det. Det estetiske og visuelle språket er et viktig språk, og det er mitt språk. Litt tilfeldig at det er maleriet jeg uttrykker meg gjennom akkurat nå. Det har vært foto, tekstiler, skulpturer, video. Og hva jeg formidler varierer. Det er ofte stemninger. Melankolske stemninger. Et grenseland mellom noe vakkert og noe sårbart. Noe som skurrer litt. Det synes jeg er spennende. Og mine motiver er gjerne mennesker, relasjoner, noen universelt. Og samtidig mitt perspektiv. Noe som snakker et åpent språk, som tilskueren kan legge sin erfaring inn i.

Driver du med noen slags selv-terapi gjennom kunsten?

Nei, mer selvplageri. Det er jo på mange måter en idiotisk og umulig vei å velge. Jeg tror ikke noen velger dette hvis de ikke må. Hvis det ikke er deres måte å puste på. For det er ekstremt krevende. Masse arbeid.

Hva er det som gjør det verdt å plage seg selv?

Det er jo hvis du oppnår å vekke noe i andre. Det gjør det verdt det. En kombinasjon av å verdsette kunst selv. Kunne bli berørt av et bilde. Bli forelsket i et maleri. Eller fine former. Farger. Alt som er sansbart, visuelt. Å kunne gjøre det gjennom noe du selv har skapt, og at noen skal leve med det i hjemmet sitt. På soverommet sitt. Og så er det jo andre ting man kan sette fokus på. Politiske ting.

Gjør du det?

Ja. Absolutt. Ikke alltid. All kunst kan jo ha en politisk effekt. Men av og til gjør jeg det også helt bevisst.

Jeg har lyst til å snakke om det aktuelle verket. Hvorfor valgte du akkurat dette verket til denne auksjonen?

Det var det jeg hadde. Og så er det et bilde jeg har tenkt lenge på å male. Jeg liker ideen veldig godt. Og det representerer hvordan jeg jobber. Materialitet. Litt uvante farger. Symbolsk tematikk, uten at det er for påtrengende. Noe jeg gleder meg til å vise. Det er ikke ferdig, men det nærmer seg veldig.

Er det politisk?

Ja, det er jo det, men det er litt skummelt å snakke om det. Plutselig har man rasjonalisert vekk hele bildet. Politisk ja, men ikke i den grad. Som noen av bildene jeg har malt tidligere.

Husker du når du fikk ideen til verket? At du for eksempel syklet rundt i byen og fikk øye på en due.

Ja, det begynner jo ofte sånn. Jeg hadde veldig lyst til å male et stort, åpent landskap. Med en spesiell dybde. I et bredt, stort format. Og der to mennesker beveger seg. Noe ubestemmelig. Rundt relasjonen. Kjønn.

Hva er det viktigste du har fått oppleve sånn rent karrieremessig?

Jo, det var en utsmykning på litteraturhuset. På Kolonialen. Sånn rent personlig. En jobb som har generert sinnsykt mange andre jobber. Det var nettopp blitt et helt nytt litteraturhus. En litterær storstue. Eller kanskje det største høydepunktet var da jeg ble spurt om å være med i en bok. «21 Norske innovative kunstnere». Akkurat nå skjer alt samtidig, og jeg har aldri vært så inaktiv som maler. Og levd så tilbaketrukket.

Hvorfor det?

Jeg har skjønt at jeg må være i vater for å male. For å kunne konsentrere meg. Prestere på en bra måte, for å klare å formidle noe.

Hva verdsetter du mest i kunsten?

Det må være den prosessen man går inn i. Som kunstner. Rent personlig. Å løse problemer på en annen måte enn man ellers gjør. Nå er det sjelden jeg svarer på denne typen spørsmål, men det er jo sånne spørsmål som dette jeg gir videre når jeg underviser i fengselet for eksempel. Og det å få undervise innenfor sitt eget felt, det er veldig stimulerende.

Så det er ikke selvplaging?

Nei, det er ikke selvplaging. Det er å gi seg selv fri fra selvplagingen. Ta de positive tingene med kunsten og gi dem videre. Om jeg nå hadde kunnet leve av å bare gjøre mine egne ting, så hadde jeg aldri sluttet i den jobben. Men samtidig hadde jeg heller ikke tatt noen annen jobb enn akkurat denne.  

Og ellers i livet? Hva verdsetter du der?

Mennesker. Fine folk. Barna mine inkludert.