Utopiar tek til i heimen

Tekst: Silje Heggren, februar 2018

I tresnittet Utopiar tek til i heimen utforsker kunstneren Annette Kierulf kontrasten mellom de store visjonene og den hjemlige sfæren. Hun forteller at for henne er hjemmet en viktig arena for både å skape og oppleve kunst, og hun kan godt tenke seg å bytte verket mot en tjeneste snarere enn penger. 

Annette Kierulf sitt tresnitt Utopiar tek til i heimen viser en hvit og blå tekanne og en tekopp med snirklete planter som strekker seg opp mot en gul bakgrunn. Over og under bildet står teksten UTOPIAR TEK TIL I HEIMEN, noe som kan gi betrakteren assosiasjoner til både politisk plakatkunst og hyggelige slagord.

-Kan du si noe om bakgrunnen for verket “Utopiar tek til i heimen”?

-Da jeg jobbet med dette verket tenkte jeg litt på kontrasten mellom de store vyene eller ideene utopiene står for, og den nære virkeligheten heimen står for. Jeg tenkte på krysningspunktet mellom hverdagen og de store visjonene.

I utgangspunktet var dette ganske vagt og diffust for meg, og etterpå ble jeg nok litt påvirket av hvordan andre leste verket. Jeg jobber ofte på en intuitiv måte, men i ettertid har flere tolket dette som et feministisk verk. Verket kan leses som at det oppstår noe ved å være hjemme, for eksempel med barn; at det gir en slags utopisk lengsel eller noe.

Det er en del mennesker som opplever tresnittene mine som politiske. Verkene spiller jo på den politiske plakaten, fordi de har tekst og bilde på en plakat-aktig måte. Men det er samtidig ikke noen klar politisk mening i kunsten min, det er mer diffust enn som så. Jeg finner det interessant å jobbe med det som umiddelbart virker tilgjengelig, men som samtidig er mer komplekst.

-Verket er et tresnitt, altså et grafisk arbeide. Hva er opplaget på?

-Det er på ti.

-Oi, det var lite!

-Ja, det er fordi jeg trykker selv. Dette verket er faktisk på grensen til å være monotypi, fordi det kombinerer teknikker som tresnitt, linosnitt og papp-sjablong. Dermed blir det en blanding av tresnitt og monotypi, hvor hvert trykk blir litt forskjellig. Som regel pleier jeg faktisk ikke å trykke mer enn tre versjoner; det er bare hvis noen vil kjøpe jeg trykker hele opplaget. Jeg kan ikke trykke ti av alle bildene mine, det tar alt for mye plass.

Man kan tenke på grafikk som noe man lager mange av for å selge, men det er ikke derfor jeg jobber med det. Jeg jobber med grafikk fordi jeg liker uttrykket akkurat det mediet har. Og når jeg først har laget trykkplaten så er det morsomt å lage flere.

-Litt av poenget med Post Capitalistic Auction er å stille spørsmål rundt salg av kunst, og allerede med måten du jobber på, med grafikk i så små opplag, sier du noe om prissetting?

– Altså; hvis jeg hadde trykket store opplag så hadde hvert enkelt-trykk vært mye billigere.

Jeg selger ikke bildene mine så veldig billig, og derfor blir det heller ikke sånn at de fyker av gårde.

Jeg tenker vanligvis ikke så mye på det med pris, men det finnes ulike normer for hvordan man prissetter ulike medier. Maleriet har en type pris, og papirarbeider har en lavere pris. Dette er antageligvis fordi det historisk har vært vanskeligere å ta vare på og samle papirarbeider. Man kan faktisk gå på museer og få lov til å bla i Picasso sine tegninger. De er mer tilgjengelige, på en måte. Riktignok må man kanskje booke seg plass på salen og ta på seg hvite hansker, men papirarbeidene blir ikke behandlet med like stor ærbødighet som maleriene.

-I dette prosjektet skal publikum kunne by på kunsten med helt andre ting eller tjenester enn penger. Har du tenkt på hva som ville vært et drømme-bud å motta? En million kroner? Et kunstverk? Mer fritid? 

-Ja, jeg tenkte litt på hva som hadde vært fint å få i retur. Jeg kunne for eksempel ha tenkt meg en modell. Altså: en som satt modell som jeg kunne male. Som regel jobber jeg fra hodet eller fra foto, og det er sjelden at jeg har en modell. Det trenger selvsagt ikke være en aktmodell, det er mer portrett jeg tenker hadde vært spennende. Det er en stund siden jeg har tegnet etter modell, men i det siste har jeg sett en del på portretter og det har inspirert meg.

-Dine verk er jo i en prisklasse som gjør det mulig for privatpersoner å kjøpe, og du jobber med teknikker som tradisjonelt sett er salgbare. Så for deg er det ikke en ny tanke eller opplevelse at verket ditt kan bli solgt til en privatperson?

-Nei, jeg lager jo egentlig mange arbeider som passer i private hjem. Ikke at jeg har noe imot kunst på kontoret eller offentlige steder, men jeg syntes hjemmet også er et utrolig viktig sted for kunst. Hjemmet er også et produktivt sted, ikke minst for kreative mennesker. Altså: mannen min er forfatter, og han skriver i heimen. Hjemmet er en bra arena for kunst. Jeg sier det litt fordi det er noe litt nedlatende med det uttrykket om kunst som skal passe til sofaen … Jeg elsker jo absolutt å gå på kunstutstillinger, men det man har lyst til når man ser noe man virkelig liker, er jo gjerne å ta det med seg hjem.

-Ja, med mindre det er snakk om en enorm kunstinstallasjon?

-Selv det, hvis man bare hadde hatt plass! Altså, det hadde vært helt fantastisk! Jeg ville gjerne hatt et helt rom med hun med alle prikkene, Yayoi Kusama.

Jeg har en liten kunstsamling, men jeg har ikke plass til å samle mye. Jeg kjøper litt kunst, men det blir mer sånn at man bytter når man er kunstner. Det er en fin tradisjon. Jeg har byttet kunst med kollegaer, men jeg kan ikke huske at jeg har byttet verk mot tjenester før.

-Hva var det som gjorde at du sa ja til å bli med på dette prosjektet?

-Jeg fikk to umiddelbare reaksjoner på henvendelsen: den ene var skepsis, og den andre var nysgjerrighet. Så var det da: hvilken følelse får overtaket?

-Hva var det som gjorde deg skeptisk?

-Det som gjorde meg litt skeptisk var om jeg skulle se prosjektet eller auksjonen som en performance; altså i hvilken grad det er en iscenesettelse. Man kan si at man spiller en rolle som kunstner, men jeg går jo ikke rundt og tenker på at nå spiller jeg rollen som kunstner. Man kan godt debattere kunstens verdi; men hvis man debatterer kunstens verdi som en performance, blir det da det samme?

Jeg har jobbet med mange typer kunst, men lite med teater og performance. Å delta i et kunstprosjekt er helt vanlig for meg, men hvis noen sier at det er et teaterprosjekt må jeg tenke meg om to ganger. Det er folk med teaterbakgrunn som arrangerer denne performancen, hvilket gjorde meg både skeptisk og nysgjerrig. Altså; hva er dette? Er det en liten teateroppsetning? Nettopp det at dette er i grenseland gjør det interessant, og det utfordrer meg. Den innfallsvinkelen førte til at jeg ble nysgjerrig og lurte på hva dette var for noe.

-Hvordan tenker du at det vil være å sitte på Post Capitalistic Auction å skulle ta imot bud, og vurdere der og da om du vil godta bud som kommer inn på ditt verk?

-Det spiller egentlig tilbake på det som tiltrakk meg med prosjektet. Det at kunstneren kommer i så nær kontakt med kunstsalget, i hvert fall teoretisk sett. Som regel skjer jo ikke et kunstsalg på den måten. Jeg syntes det var en interessant iscenesettelse av noe som egentlig er … hm, nei, det vil bare vise seg. Jeg syntes det er et interessant eksperiment.

-Har du en slags ideell kjøper? En du kunne tenke deg at kjøpte dette verket?

-Nei, det er vanskelig å se for meg en kjøper. Noe av det jeg syntes er morsomt, er at man opplever at man har hatt et bilde på en utstilling et sted, og så går det kanskje fem eller åtte år; altså lang tid. Og så får man plutselig en e-post fra noen som forteller at de så bildet, og at de har tenkt på det lenge, og er det fremdeles mulig å kjøpe det? Jeg syntes det er veldig fascinerende at noe kan feste seg på den måten.

Men altså; Nasjonalmuseet i Oslo har kjøpt flere verk av meg. Men KODE i Bergen har aldri kjøpt noe. Så KODE kan jo nå få et verk billig, kan du si.

-Mot at Petter Snare sitter modell for deg? Så nydelig!

-(ler) Ja, det hadde vært en slags ideell kjøper.

Fakta:
Annette Kierulf
Født: 1964, Oslo
Bor og arbeider i Radøy og Bergen

Auksjonerer bort:
Utopiar tek til i heimen
År: 2008
Teknikk: Tresnitt, 60x 90 cm, uinnrammet